© Liilian Saksi 2019

Tankebilder, sauer og korte kretsløp

– om Liilian Saksis tekstilkunst.

Kjetil Røed

 

 

1.

Da jeg skulle ta bussen til Lier i dag tidlig tenkte jeg at disse avgangene krevde at jeg hadde cash. Slik pleide det i hvert fall å være. Men Minibanken fungerte ikke. I siste liten fikk jeg kjøpt meg en kvikklunsj og tatt ut noen kroner på kiosken i avgangshallen. Da jeg steg inn på bussen kunne sjåføren fortelle meg at det snart ville bli umulig å betale med penger. Du må laste ned en app, sa sjåføren. – Da sparer du dessuten masse. Men jeg betalte kontant og gikk i minus.

Dette er en triviell hverdagshistorie, men samtidig er den typisk for tiden vi lever i: Livsprosesser forenkles, digitaliseres og automatiseres. I de siste årene har jeg eksempelvis stusset over hvor mange matvarer som er ferdig tilberedt: Ost er skjært i skiver når vi kjøper den og kjøttdeigen er ferdig stekt. Det slår meg også, mens jeg sitter og skriver nå, hvor sjelden vi husker slike ting som buss-tider og telefon-nummer lenger. Dette er også banale fakta, men hva skjer egentlig med oss når nødvendigheten av å huske slikt blir borte? Vi trenger jo ikke huske, det er sant, alt er lagret på mobilen, men erindringen er jo ikke bare et teknisk anliggende. Hva er det vi mister og hva er det vi får gjennom denne utviklingen? Trenger vi virkelig denne enorme mengden hjelpemidler? Jeg er forundret over hvor mange – meg selv iberegnet – som ofte bare godtar de nye løsningene som presenteres for oss uten å tenke nærmere over konsekvensene. Men behovet for å finne ut av hvorfor utviklingen går i denne retningen er blitt sterkere for hver dag som går. Jeg merker at det er i ferd med å oppstå en motstand, en rom for refleksjon begynner å forme seg – i meg selv, men også i samtaler med andre begynner noe å ta form. Det er viktig å dvele litt ved denne automatiseringen og om det egentlig er en forenkling det er snakk om – og i hvert fall om enkelheten kanskje fratar oss en kompleksitet vi trenger, uansett hvor alminnelig den er.

For en erfaring innebærer å være en aktiv del av frembringelsen av et produkt, en hendelse eller et liv. Er du ikke med underveis – er du ikke i stand til å overskue livsprosessene som utgjør din hverdag – vil det du står ovenfor bli en abstraksjon: Et produkt eller en opplevelse avskåret fra en helhet du kjenner, har gjennomlevd. Det var dette Karl Marx kalte fremmedgjøring. Når du bare har tilgang på et fragment av en større sammenheng og ikke forstår helheten den er en del av vil du etterhvert miste kontakten med produksjonsprosessene som fører til tingene vi lager, men også fremtiden og fortiden, om vi aksepterer oversettelsen av hverdagslivet til tekniske løsninger.

 

Den franske marxisten Bernard Stiegler oppdaterer denne tangegangen når han hevder at vi ikke så mye står forundret foran maskindeler lenger, men i økende grad mister kontrollen over de livsmiljøene vi er en del av fordi vi overlater prosessene som opprettholder dem til andre, til maskiner, til apper. Slik vil den digitale teknologiens overtagelse av hverdagsoppgaver føre til en proletarisering av vår livsverden, mener han. Når vi overlater hverdagslige oppgaver til mekaniske innretninger uten å tenke over hvorfor trer vi i inn i et slaveri, mener han, siden vi oppgir oversikten over og deltagelsen i livets faktiske forløp.

I en slik proletarisering vil livet, ifølge Stiegler, krympe til et «uendelig nå» hvor vår evne til å trekke veksler på det vi selv kan huske og planlegge tømmes for substans når verden består av stadig flere overflater eller prosesser som vi er passive deltagere i eller ikke kjenner opphavet til. På den måten vil vi også miste helhetlige erfaringer, siden det krever at vi gjennomgår delene i det vi gjennomlever.

2.

En modell for hvordan vi kan holde fast ved erfaring og utvikle dem videre er ved å insistere på lukkede kretsløp, sier Stiegler. I lukkede kretsløp er stenger du av for noe annet og det du erfarer: Det er bare deg og det du opplever – som kan være en bok, en ensom katt som går over en plen, et ansikt, eller et kunstverk. Når du bare er der, i det du erfarer, og nekter å dele det på Facebook (for eksempel) eller la tankene spore av til hundre andre ting, oppstår det en dybde i situasjonen som stikker langt dypere enn bestanddelene i seg selv skulle tyde på. Du gir deg selv det du betrakter i gave, hevder Stiegler. Og i denne gaven til deg selv er det rom for tvetydige følelser som trekker betraktningen i andre retninger enn på forhånd gitte fornemmelser og betydninger. Du ser, men har også rom for nysgjerrighet, takknemlighet, skjønnhet, glede, forundring. Også tanker. Du sonderer terrenget utenfor deg selv – og i deg selv. Er det noe som rører deg i det du ser? Hva er det som rører deg og hvorfor? Du er avventende, du ser, venter, konkluderer ikke.

På flere nivåer er lukkede kretsløp det motsatte av den outsourcings– og dele-kulturen vi er blitt så vant med i dag og som ser ut til å spinne ut av kontroll. Kunsten er spesielt velegnet for å lokalisere slike kontra-impulser, for kunstverket insisterer på en langsom og reflekterende oppmerksomhet som ikke lar seg bryte av krav til effektivitet. Enkelte kunstnere stiller oss inn på en erfaringshelhet som har enn større horisont enn kunstrommet også.

3.

Tekstilkunstneren Liilian Saksis kunstverk er av denne sorten: Tovede flater av ull presenteres av Saksi som refleksjonsflater for forholdet mellom oss som ser og stedet ullen har sitt opphav. Sauene ullen kommer fra hører til kunstnerens foreldre, som eier en gård i Sverige. Resultatet av tovingen – en teknikk som er rundt 8000 år gammel – er ujevne, halvkvadratiske, filtstykker i varme og syrlige farger. Tovet ull har blitt brukt til så mangt, men anvendelsen her er ikke å beskytte seg mot kulden, men å ta vare på tanken. Verkene er stående invitasjoner til å delta i et lukket kretsløp mellom betrakter og verk, hvor den behandlede ullflatens kontaktpunkt i den andre enden er sauen.

 

Når vi befinner oss i lukkede kretsløp stenger vi av distraksjoner og konsentrerer oss om situasjonen vi befinner oss i uten å forstyrres. Montert på vegg kan Saksis verker se ut som abstrakte, modernistiske komposisjoner, og denne oppkoblingen til abstraksjon fikserer filtfigurene som refleksjonsflater ved å holde den praktiske nytten på avstand. Den nye omtalte manglene på praktisk verdi i kunsten er, som vi kan se i Saksis kunst, ikke frakoblet enhver nytte, siden det lukkede kretsløpet verkene inviterer til har en åpenbar kognitive verdi.

Å leve tenksomt dreier seg rundt å kjenne helheten av både tingenes og menneskenes helhet og knytte oss oppmerksomt til det som resonnerer med oss. Dette er en individuasjonsprosess, for det er først når du samler trådene i erfaringer som berører deg du blir et subjekt. Men resonansfeltene er ikke tilgjengelig for deg om du ikke deltar i de handlingene og aktivitetene som utgjør et menneskeliv. Det er alle de helt vanlige hverdagsaktivitetene som er plattformen for primærerfaringer, for det er den tekniske beherskelsen av enkle ting som å flette et teppe eller skjære en osteskive som gjør at du senere også blir i stand til å tenke. Tenkning er, fra en slik synsvinkel, den kunstneriske motimpulsens viktigste alliansepartner, for gjennom den reflekterende nysgjerrighet er du hele tiden innstilt på å undersøke hvordan verden er skrudd sammen fremfor å overlate livet til maskiner.

Vårt forhold til kunsten er derfor individuerende, siden du aldri er deg selv nok, men hele tiden blir til ut fra hvilke situasjoner du havner, hvilke erfaringer du gjør deg, og hvilke deler av den som resonnerer med deg. Men da må vi ha helhetene med oss, holde fast ved den fremfor å hengi oss til den «forenklingen» som vi så ofte tilbys i dag. Saksis bilde av ullen viser derfor frem en bestemt oppmerksomhetsform som er truet, men som vi trenger mer enn noensinne, fordi den er knyttet til både opphavet (sauene) og betrakteren som en lukket krets. Saksis diskrete kretsløp er medisin mot den åndelige proletariseringen vi lider under i dag: Og situasjonene de inngår i er motbilde til den forenklings– og automatiseringskultur vi lever under. Saksis verk er utgangspunkt for en holdning hvor vi nærmer oss verden – tingene, dyrene –  gjennom lukkede kretsløp. Verkene er ikke punktum i en prosess, men innganger til en oppmerksomhet som forankrer oss i en langsommere tid, en tid hvor det er plass til å lodde dybden i enkle erfaringer og dermed også komme på plass i oss selv.

 

"We struggle with the true value of a woolen blanket because our central heating never allows us to get cold enough. We can’t appreciate the ergonomics of a good scythe because we don’t need to make hay. We aren’t aware of the cooling properties of a stoneware storage jar because we’ve only ever known life with a fridge."

- Alexander Langland, Cræft: An Inquiry Into the Origins and True Meaning of Traditional Crafts.

 

«Attention is the reality of individuation [...]: insofar as it is always both psychical and collective. Attention, which is the mental faculty of concentrating on an object, that is, of giving oneself an object, is also the social faculty of taking care of this object – as of another, or as the representative of another, as the object of the other.»

- Bernard Stiegler i samtale med Irit Rogoff.