Å søke sammenhenger (eller å ville vite hvor ting kommer fra)
Anne Karin Jortveit
For et par år tilbake ventet jeg på ferja som skulle ta meg fra Hovedøya til Aker brygge. Det var tidlig høst. Sauene, som hadde hatt sommerjobb for kommunen, gikk nå fritt, vant som de var blitt til menneskemengdene på øya. Flokken hadde samlet seg ved bryggekanten, som om de også ventet på båten, som om de var klare til å dra. Jeg stod og snakket med en venn da jeg plutselig kjente en forsiktig, nesten vennlig dult i siden. En av sauene hadde kommet bort til oss uten at vi hadde merket det. Det viste seg at den gjerne ville bli klødd på neserota. Et øyeblikk glemte jeg meg, oppslukt som jeg var av samtalen, og straks kjente jeg igjen denne lille dulten. Resten av ventetida, før båten la til, fikk dette modige dyret min fulle oppmerksomhet, og jeg gikk om bord med en ny erfaring. I ettertid har interessen for ull fått en annen dybde. Alt på grunn av en tillitsfull sau.
Man snakker om at vi har entret menneskets tidsalder, eller epoken Antropocen. Hele kloden er påvirket av hva vi mennesker, med hjelp av teknologi, har fått til. Vi bruker, forbruker og misbruker i et eksskalerende tempo, og ofte på bekostning av noe eller noen. Denne vissheten smitter også over på kunstneres arbeid. For de som anvender animalske fibre vil det å bruke ull, og det faktum at ulla en gang tilhørte et levende vesen, unektelig være del av et større bilde. I vår tid er det vanskelig å late som det ikke er en forbindelse. Innebygget i fibrene finnes koblingene mellom dyr og mennesker. Ulla er som en døråpner til det levende livet på tvers av arter. Hvordan forvalter vi denne gaven fra naturen videre? Med respekt og omsorg for dets opphav? Eller er det først og fremst materialet i seg selv som har verdi for oss? Vi etterspør kvalitet ved det råstoffet vi ønsker å ta hånd om, men skjenker færre tanker til den sauekroppen ulla egentlig kom fra. Sauen forblir da en fjern leverandør, redusert til fibertype og sortering. Men kanskje er det nettopp i menneskets tidsalder at vi nå har en mulighet til virkelig å reflektere over manglende ledd mellom vare og opprinnelse?
Kunsten er et sted hvor dette lar seg folde ut. I kunstfeltet handler det heller ikke lenger bare om estetikk, men også om etikk. For flere og flere kunstnere henger disse to kategoriene sammen. Ikke nødvendigvis alltid i form av temaer, men uansett som en drivkraft, som en underliggende holdning i de kunstneriske valgene. Å arbeide med kunst er å være aktiv deltaker i verden, være følsom overfor hendelser og endringer, og vite at det man gjør innebærer ressursbruk og fotavtrykk. På samme tid vil ens egen beveggrunn kunne inspirere andre, og selv vil man kunne kjenne på den oppløftende følelsen av å bidra i en sammenheng. Ull binder dessuten kunstnere sammen med andre som er glad i fiber, og på et overordnet plan angår jo tekstil alle.
Kjennskapet til ull handler om svært lange tidslinjer, man entrer et håndverksfellesskap med røtter flere tusen år tilbake i tid. Sauene var blant de første husdyra menneskene temmet. Bare i Norge har de holdt til i rundt 6000 år. Ull er knyttet til selve overlevelsen, og før vi lærte oss å spinne og veve laget vi filt, selve ur-tekstilet. Ullfibrenes unike egenskaper har fått mennesker gjennom barske vintre og vanskelige værforhold. Ull puster, isolerer og trekker fukt bort fra kroppen. Den er brannhemmende og smussavvisende. Vi har beskyttet oss med den, og vi har pyntet oss med den. Vi har innlemmet den i myter og fortellinger. Ikke rart at ull gjennom historien har hatt stor verdi, og gjerne vært ansett som viktigere enn kjøttet. Som den anerkjente filtmakeren Claudy Jongstra sier det: «Nature is so clever; the fibres are constructed so ingeniously that it intrigues me. To this day, we’ve been unable to make a fibre that combines the same characteristics and qualities. I think that’s unbelievable. I deeply respect that.»
Selv når kunstnere bruker spinning eller filting i prosjekter som ikke har å gjøre med praktisk bruk, finnes det likevel et ekko av ullas bidrag til livsnødvendighet og livsglede i selve kontakten med og bearbeidingen av materialet. I dag er ull et biprodukt i saueholdet, men noe er heldigvis i ferd med å endre seg. Det springer ut av håndverksmiljøene, det tas inn i kunstnerisk tenkning, det inngår i designprosesser. Selv håndarbeidsentusiasten vil mer enn å strikke med kjøpt garn. Det handler om å ville vite. Man søker til og henter fram verktøy, teknikker og innsikt med skiftende og til dels lav status i vår nære fortid. Det er som om vi vil forsikre oss om at kunnskap ikke går tapt, nå som ferdigheter ikke lenger passerer sømløst mellom generasjoner. Viktigst av alt handler det om å ta vare på og hegne om mangfoldet i et nærreist landskap. Slik aktiviseres også spørsmål om verdier, materielt og eksistensielt og mellom mennesker og dyr.
Idet jeg avslutter denne teksten, ser jeg bort på Molly, hunden min, der hun ligger krøllet sammen mellom putene i sofaen. Også hun har møtt sauene på Hovedøya. På en av turene våre stod vi plutselig ansikt til ansikt med hele flokken. En sau bestemte seg for å ta et skritt fram. Jeg holdt hunden godt i båndet, litt engstelig. Begge dyra nærmet seg hverandre, og til slutt stod de snute mot snute. Da de andre sauene så at dette ikke var et farlig dyr, kom også de fram. Jeg stod på sidelinja og observerte rørt det som fant sted. Kanskje var det samme året som mitt eget møte på brygga. Kanskje var det til og med samme sauen som sørget for kontakt.
Etterord:
I Sverige har Liilian Saksis familie en saueflokk med Gutefår og Klövsjöfår, opprinnelige raser henholdsvis fra Gotland og Jämtland. I skrivende stund til sammen 22 dyr. Liilian og hennes mor bruker den mykeste ulla selv. Den grove ulla går til isolering av hus. Noe blir gitt bort. Alle sauene har egennavn, ingen skal bli kjøtt. Denne lille flokken holder til hos en familie som har gjort noe som ennå er svært uvanlig: De har gitt sauene eierskap til sine egne liv. Tilbake skjenker de menneskene ull.
«No other animal tends so thoroughly to become (for most of us) nothing but a signifier or blank page or resource unit. For it is surely the case that, despite their massive contribution to our lives – past and present – we think less of sheep than just about any other animal.»
- Philip Armstrong
«…to understand other living things, their environmental conditions, and their ecological relationships in such a way as to awake in us a deep sense of our kinships with them as fellow members of the Earth’s community of life.»
- Paul W Taylor